Pomeranian har sin opprinnelse fra den pommerske spisshunden, en variant som kom fra grenseområdene mellom Tyskland og Polen. Den pommerske spetsen hadde en mankehøyde på rundt 50 cm, altså betraktelig høyere enn våre dagers Pomeranian. Malerier fra 1700-tallet viser at den fantes i alle mulige farger, noe som våre Pomeranians har fått med seg. Selv om Pomeranian regnes for en tysk rase, var det engelskmennene som renavlet og videreutviklet rasen. Dronning Victoria må få æren av også å ha gjort denne rasen kjent og populær i England.

Med årene har størrelsen på rasen gått betraktelig ned. I dag skal en typisk pomeranian veie rundt 2,5 kg. Oppdretterne har også fremelsket en kraftigere pels, og selv om standarden tillater de fleste fargevarianter, er det ensfarget orange som er det vanligste.

Til vårt land kom pomeranian allerede før den andre verdenskrig, og den har faktisk vært her siden. De siste årene har rasen økt i popularitet, men fortsatt er den relativt fåtallig. Kullene er små, en til to valper er normalt. For øvrig er rasen svært så sunn. At en pomeranian når en såpass høy alder som 14-15 år er ikke uvanlig.

En pomeranian er en utrolig vakker liten hund. Den er meget hengiven ovenfor sin eier. Den er intelligent og lettlært. Lydighet og agility er aktiviteter som kan passe for pomeranians, hvis man ønsker å gi den utfordringer. Rasen er ikke spesielt krevende, den sier seg godt fornøyd med å få sine daglige lufteturer, men blir gjerne med ut i skog og mark, hvis den får tilbud om det.

Spisshunden i den gjør at den kan være noe "løsmunnet", men legger man litt arbeid i å lære den av med å varsle, er den en grei hund å ha i leilighet. Den er svært nysgjerrig, og skal ikke på noen måte være redd eller engstelig. Pelsen er kraftig og stri, og krever en del stell for å holdes i orden. Den bør børstes skikkelig minst en gang i uken. Begynn ved ørene, og børst mot hårene helt ned til halen. Halen børstes grundig, og eventuelle floker fjernes. Når hunden røyter, kreves det at du er nøye med å fjerne døde hår. Den skal ikke bades for ofte, det kan ødelegge pelskvaliteten. Et bad hver tredje måned, og når hunden røyter, er tilstrekkelig.

Rasestandard:
En pomeranian er en vakker hund med sin vakre pels som på grunn av rikelig med underull står ut fra kroppen. Den har et middels stort spisshundhode med moderat til markert stopp. Øynene er middels store, mandelformede, lett skråstilte og mørke. Ørene er små og relativt lettstilte. De er høyt ansatte og bæres alltid rett oppadstående.

Rette, middels lange forlemmer med gode faner på baksiden av underarmen. Baklemmene er rette og muskuløse med bukser ned til haseleddet. Potene skal være så små som mulig, runde og sluttede som kattepoter.

Ryggen er relativt kort og rett. Krysset er bredt og kort, og ikke fallende. Buken er bare moderat opptrukket. Halen er høyt ansatt og middels lang. Fra haleroten bæres den opp og framoverrullet godt ned mot ryggen. Halen er svært busket. Bevegelsene til en pomeranian er flytende og spenstige med godt fraspark.

Pelsen er dobbel med lange, rette og utstående dekkhår, og kort, tykk vattlignende underull. På hodet, ørene, forsiden av beina og poter er pelsen kort og fløyelsaktig. Resten av kroppen er dekket av rikelig lang pels. Hals og skuldre er dekket av tett man. Finnes i mange farger; sort, brun, hvit, orange, gråsjattert m.fl.

Mankehøyde; 21 cm +/- 3 cm. (Hunder under 18 cm. er uønsket)

Rasen er ikke å anbefale for familie med barn under 7 år.

Svakheter hos rasen:

Også hos denne miniatyrhunrasen opptrer en del tilfeller av kneleddsfeil/PL (patellaluksasjon).

Alopecia X - dette innebærer pelstap og er også ofte referert til som BSD - Black Skin Disease.

Det har vært noen tilfeller av hjertefeil.

Allergi, uønsket pelsfarge og entropion er andre defekter som kan forekomme.

Fødselsvansker og testikkelmangel kan oppstå.

Forøvrig er hunden robust til tross for den beskjedne størrelsen